Julegaven lå klar

Det hendte for lenge siden, i 1949. Elizabeth King English forteller om en spesiell jul hun en gang fikk oppleve. Hun og mannen Herman drev en alt mulig-butikk der de hadde omtrent alt en kunne trenge til hjemmet.

De solgte også en mengde småting, slik som leketøy. Den julen var like etter en verdenskrig, folk hadde ikke så mye som nå, verken av penger eller leketøy. Men foran den julen var de praktisk talt utsolgt for leketøy. 

Elizabeth hadde vært nokså urolig da hun forlot butikken den ettermiddagen, for en pakke på en hylle var ikke hentet ennå. Det kunne ikke ha vært noe viktig, men på den annen side kunne det være den eneste gaven et barn ville få. Så Elizabeth og Herman holdt butikken åpen så lenge de kunne, men til slutt bestemte de seg for å stenge og dra hjemover. 

Neste dag var juledagen, men Elizabeth syntes ikke hun kunne komme i den rette julestemningen. Hun gjorde litt rent rundt om i huset, men kjente seg rastløs. Merkelig nok kjente hun seg drevet til å dra ned i butikken den morgenen. 

Nå hadde ikke Herman og Elizabeth for vane å ha butikken åpen i selve julehøytiden, og været utenfor var en kald blanding av snø og sludd, men likevel syntes Elizabeth at hun ble trukket mot butikken. 

Etter en time sluttet Elizabeth å stritte imot og fortalte Herman at hun ville gå ned til butikken. Han var ikke særlig oppmuntrende, men hun hadde bestemt seg. 

Mens Elizabeth stampet seg fram langs de glatte fortauene, kjempet hun også med de blandede følelsene hun hadde den dagen. 

Men da hun kom fram til butikken, la hun merke til to gutter, omtrent seks og ni år gamle, som sto foran døren. De små karene ble svært glade da de så at Elizabeth dukket opp. De var to mørkhudete gutter med afrikansk slekt, og de så helt stivfrosne ut. Den minste av dem gråt, men han sluttet å gråte da han så Elizabeth. Da hun skjente på dem for at de var ute i så kaldt vær, unnskyldte de seg med at de hadde ventet på henne. 

Den eldste gutten fortalte til Elizabeth at den yngre broren ikke hadde fått noe i julepresang, og derfor hadde de kommet for å prøve å få tak i noen skøyter til den lille gutten, som het Jimmy. Han trakk frem noen sedler og la dem foran henne. Elizabeth forklarte at hun hadde solgt ut nesten alle lekene i butikken, og at de ikke hadde flere skøyter. 

Men da hun kastet blikket rundt i butikken, la hun merke til den ensomme pakken på hyllen. Hun gikk bort dit og rev av papiret, og overraskende nok inneholdt den et par barneskøyter! Jimmy fikk prøve dem. De passet helt perfekt. Da guttene prøvde å betale Elizabeth for skøytene, sa hun at de heller kunne bruke pengene på to par gode vanter i stedet. Gutten smilte bredt da de så overraskende hadde fått skøyter som gave. 

Etter at barna hadde fått igjen varmen, begynte Elizabeth å stenge butikken igjen. Hun sa til guttene at de var heldige som ikke hadde blitt helt stivfrosne den morgenen. Hun spurte: «Hvordan kunne dere gutter vite at jeg ville komme?» 

Den store gutten svarte: «Jeg visste at du ville komme. Jeg ba Jesus om å sende deg.» 

Elizabeth vendte hjem igjen, men nå var hun kommet i den rette julestemningen, fortalte hun til magasinet Guidepost i 1995. 

OPM202 
 

Powered by Cornerstone