De usynlige syke

Jeg så omtalt i avisen en dag de såkalt usynlige syke. Hvem er de? De er ikke friske nok til å gå på jobb eller skole. De er ofte ikke syke nok til å bli sett på som virkelig syke.

Mange av dem er ikke friske nok til å oppsøke hjelp. Noen er for syke til å klare å overbevise seg selv om at de er skikkelig syke. 

De kan se helt friske ut utenpå, men kjenner seg elendige innvendig. Svekket av utmattelse, drevet av angst, frarøvet krefter eller tynget av depresjon. 

Mange av disse usynlige syke er ivrige radiolyttere. Kanskje du kjenner deg igjen som en usynlig syk? 

Noen er flinke til å bruke internett. Andre er ivrige lesere. Alle er de ressurspersoner på en eller annen måte. Mange er genier på sine spesialfelt. Mange av dem har mye å gi oss andre. 

Problemet er at vi andre ser dem ikke. Delvis fordi mange av dem har valgt å isolere seg bak et hjems fire vegger. Andre lykkes ikke å få kontakt utad. Noen orker ikke å være ute blant folk. 

For min del tenker jeg ofte på deg som kjenner deg igjen i dette. Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg prøver å leve meg inn i det. Og det ligger meg på hjerte å peke oppover mot Gud, han som gjerne vil se til den enkelte som kjenner seg elendig. 

Men nå vil jeg ikke forkynne, men bare ta frem to dikt, fra to kvinner, som skildrer hvordan de usynlige syke har det. Med det innbyr jeg alle som hører på nå, til å være med på en med-innlevelse, og at vi ikke glemmer de usynlige syke. Så kan vi samtidig ane hvilke ressurser de har og er. 

Først et dikt fra en som kaller seg Kristin Victoria:

Det er så rart å se at andre smiler
Når jeg ikke klarer å smile selv
Når smilet bare blir en rett strek midt i ansiktet

Det er så rart å høre at andre ler
Når jeg ikke klarer å le selv
Når latteren bare blir en klump som sitter fast i halsen

Det er så rart at andre føler
Når jeg ikke klarer å føle selv
Når følelsene mine bare blir til et skall som låser seg rundt meg

Det er så rart at andre har en fremtid
Når jeg ikke kan se en for meg selv
Når fremtiden min bare er full av ensomhet og sorg

Det er så rart når andre lever
Når jeg er død. 

Og så et dikt fra en som kaller seg Oda:

De ville hennes beste.
De var så rent for gode
av den samvittighet
som satte alt på hodet.

Hun elsket ikke livet –
hun ville helst forsvinne.
Hun hadde håpet lenge nok
og jaget rundt i blinde.

De sa hun måtte kjempe mer;
de sa hun måtte streve.
Så ville hun en dag forstå
at det var verdt å leve.

Slik holdt de henne oppe
og de håpte hun skulle vinne.
Hun levde stadig videre
en ensom, halvdød kvinne.

OPM240 
 

Powered by Cornerstone