Når nøden er størst

Han hadde brukt mange strevsomme dager for å komme inn dit med tog, bil, muldyr, båt og til fots. Oppgaven hans var å gjøre tjeneste blant Campa-indianerne. Tom var blitt engasjert i oppgaven fordi han hadde nysgjerrighet og pågangsmot, men han håpte også å få vinne noen for evangeliet. 

Han hadde ikke store vansker med å tilpasse seg livet i jungelen, og han kastet seg inn i arbeidet med stor iver og masse energi. 
 
Men en dag fikk Tom melding over radio at faren hans var blitt alvorlig syk og neppe kom til å overleve. Faren var ingen kristen, og den unge misjonæren var svært opptatt av hvordan faren hadde det, derfor følte han at han måtte reise hjem til USA og snakke med faren sin om Jesus enda en gang.
 
Tom gikk om bord i en båt som gikk oppover elven i retning av en sti som ville lede ut av jungelen. Men etter at han hadde gått en stund på stien, mistet indianerne som fulgte ham, retningen. Tom fant at han gikk i ring der i jungelen, og stien førte ikke noen steder. Ved hvert eneste veikryss ble det tatt sjanser, men veiviserne hans hadde ikke peiling på hvor de var eller hvor de skulle gå. Timene gikk, det ble natt, og så kom en ny dag.
 
Tom ble nesten lammet av skrekk. Tankene ble umulige å styre. Nå kom alt frem: Det fysiske slitet de siste månedene, ensomheten, den åndelige uttappingen han hadde opplevd. Alt bidro til å øke frykten slik at han nesten brøt sammen. Faren, som trengte ham mer enn noen gang, holdt på å dø, og Tom hadde gått seg vill i Perus jungel.
 
Tom vandret frem og tilbake som en tiger i bur, på nippet til å eksplodere av sterke følelser. Veiviserne hans ba ham inderlig om å sette seg ned, men han klarte det ikke. Han var brakt helt ut av fatning.
 
Men han hadde ikke glemt hvordan han kunne be til Gud. Da han begynte å be, kom roen over ham. Det ble en lettelse, og i sinnet ble han minnet om forskjellige trøsteord fra Bibelen. «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud!» «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
 
Tom følte det som om et varmt ullteppe av fred ble lagt omkring skuldrene hans, og han ante at noen et eller annet sted hadde bedt for ham. 

Senere fikk han vite at akkurat på den tiden hadde to kvinner hjemme i Asbury fått det sterkt for seg at de skulle be «for den unge Tom Willey, for han måtte være i fare et eller annet sted».
 
Det lyktes for Tom å komme ut av jungelen i Peru og komme hjem til et siste møte med faren. Og faren fant freden hos Kristus kort før han døde. 

Historien er gjengitt i boken Never Say Can’t – Si aldri: Kan ikke.
 
Jeg blir i hvert fall kraftig oppmuntret av slike beretninger om hvordan Gud griper inn og gir hjelp i rette tid.

OPM400