Hemmeligheten

En pastor i en menighet fikk med seg et medlem av forsamlingen og dro på besøk til en rik mann. De spurte om et økonomisk bidrag til en tredje person.

Denne var blitt alvorlig syk og trengte kostbar behandling. Dette var i et land der syketrygd var lite utbygd, så en var avhengig av at en hjalp hverandre. 

Den rike mannen ønsket de to velkommen og hørte på mens pastoren fortalte om den syke mannen. «Nå spør vi om du kan gi en god gave,» sa pastoren. 

«Hvem er den syke?» spurte han. 

Pastoren ristet på hodet. «Vi vil helst ikke oppgi navn på mennesker i nød. I dette tilfellet er det svært vanskelig for mannen å innrømme at han trenger hjelp fra andre.»
 
«Hvis jeg skal hjelpe, så vil jeg vite hvem det er. Jeg vil holde det konfidensielt. Jeg kan gi 500 dollar, men hvis du forteller meg hvem det er, kan jeg øke gaven til 1000 dollar.» 

«Vi vil ikke si hvem mannen er,» gjentok pastoren. 

«Vel, to tusen dollar, da. Du kan ikke avslå et slikt beløp.» 

«Jeg vil ikke miste tilliten,» fortsatte pastoren, og følgesvennen hans var helt forbløffet.
 
Den rike mannen pustet dypt og sa: «Tre tusen dollar.» 

Før pastoren fikk svart, begynte mannen fra menigheten å øve press på pastoren. «Tre tusen dollar vil dekke nesten alle utgiftene til behandlingen. Han er en respektabel mann. Han vil nok holde på hemmeligheten.»
 
Pastoren gikk mot døren. «Jeg burde ha gått for lenge siden. Sannhet, tillit og pålitelighet lar seg ikke auksjonere bort til den som byr høyest, samme hva slags beløp det handler om. Jeg kan besøke flere. Vi vil nok få pengene hos andre.»
 
Før pastoren forlot huset, ba den rike mannen om å få snakke med pastoren på tomannshånd. Da de var alene, brast den rike i gråt. «Pastor, ganske nylig mistet jeg hele formuen min. Jeg er ikke i stand til å betale det minste bidrag til denne behandlingen. Jeg har tenkt at jeg burde be om hjelp, men jeg kan ikke tåle tanken på at alle får vite hvor elendig det er med meg.»
 
«Nå forstår jeg,» sa pastoren mildt. «Du satte meg på prøve for å se om jeg var til å stole på. Jeg vil samle inn midler til både deg og den syke. Det du har fortalt, vil jeg ikke si til noen.» 

Pastoren og følgesvennen hans tok farvel og dro til neste hjem som de hadde tenkt å besøke. «Vel, pastor, hvor mye fikk du av ham?» 

Pastoren smilte og vinket med fingeren mot vennen sin: «Skam deg, du vet at slike ting holder vi hemmelig.»
 
Historien får i hvert fall meg til å spørre: Hvor flink er jeg til å holde på betroelser? Er jeg til å stole på? Særlig hvis det handler om store penger og spennende detaljer. 

Da synes jeg det er godt å tenke på at Gud er til å stole på. Vi stiller opp med all verdens problemer og tabber, ønsker og tvil, fortvilelse og synder. Men vi kan stole på at Gud hører på oss og holder sitt ord. 

Når Gud sier at han vil tilgi og glemme når vi bekjenner, blir det mer sikkert enn banken. 

Gud har vist at han er til å stole på da han sendte Jesus og ga ham for oss. Vi hadde aldri kunnet finne på å be Gud om å få hans egen sønn. Men det var gaven. 

Kan han annet enn gi oss alle ting med ham?

OPM442
 

Powered by Cornerstone