Kebbitsj-kløing
Jeg må gå langt for å hente vann, føttene mine er som vannmeloner. Huset mitt er så lite, jeg kan knapt snu meg i det. Barna mine besøker meg så sjelden at de neppe kjenner meg.»
En dag våknet Anna av at hun klødde i nesen. Hele dagen klødde det. Hun dro til byen for å få råd av rabbineren.
Han spurte: «Hvordan står det til, Anna Kebbitsj?»
Hun svarte: «Jeg har så lite penger, klærne mine er som gamle filler, helsa mi er dårlig, ryggen min føles som Jerikos murer, føttene mine er som vannmeloner. Huset mitt er for lite, barna mine besøker meg for sjelden, de kjenner meg knapt. Og nå har jeg denne kløingen i nesen som plager meg. Si meg, Rabbi, hva betyr dette?»
Rabbineren svarte: «Anna, kløingen din er Kebbitsj-kløing, klagerens kløe. Det betyr: Slik du oppfatter deg selv, slik kommer du til å være.»
Neste morgen våknet Anna opp, og nesen klødde fremdeles. Hun klarte nesten ikke å røre på seg. Ryggen var blitt til stein som Jerikos murer. Da hun så seg omkring, la hun merke til at huset hadde skrumpet inn slik at armene hennes stakk ut av vinduene og bena hang ut av inngangsdøren. Hun kunne ikke røre på seg der inne. Føttene var blitt til to store vannmeloner. Klærne var blitt til gamle filler. Og da sønnen og datteren kom gående forbi, ropte Anna på dem, men de fortsatte å gå, mens de ristet på hodet. De kjente henne ikke. Og nesen fortsatte å klø. I sin fortvilelse kom Anna til å huske på hva Kebbitsj-kløingen betydde: «Slik du oppfatter deg selv, slik kommer du til å være.»
Da begynte Anna å tenke: Du vet, jeg har penger nok til å leve av, og mer til. Derfor vil jeg gi av min overflod til dem som ikke har det så bra. Helsa mi er ikke så dårlig. Faktisk, når en tenker på hvor gammel jeg er, så er jeg ganske frisk. Jeg er glad for at jeg har et så hyggelig hus å bo i. Det er ikke stort, men det er greit, og ganske varmt. Jeg bryr meg egentlig ikke om at jeg må gå av sted for å hente vann. Jeg trives med å kjenne duften av blomstene langs stien. Og barna mine – jeg er så stolt av at de er blitt uavhengige og er i stand til å ta vare på seg selv.
Det merkelige var at da Anna tenkte slik, vendte forholdene rundt henne tilbake til det normale. Og dermed skjedde det også at synet hennes på livet ble forandret for bestandig. Når rabbinerne forteller Annas historie, så avslutter de med denne setningen: «Må nesene deres alltid klø.»
Den kloke kong Salomo sa om mennesket: «For som han tenker i sin sjel, slik er han.» Tanker og holdninger bestemmer om vi er optimister eller pessimister. Har vi lett for å klage på alt mulig? Har vi det verre enn vi burde, fordi vi ser så mørkt på ting? Har vi glemt Guds godhet? Kunne vi trenge litt av Kebbitsj-kløen i nesen for å komme på bedre tanker?
OPM452
