Fine ord og løgn
Men hva skulle de gjøre med familiens to sorte får? Georg ble henrettet i den elektriske stol på grunn av mord, og Sam ble hengt for å ha stjålet kveg.
Forfatteren forsikret at det skulle han ordne på en taktfull måte, og det pinlige ble sagt på denne måten: Oldefar Sam «deltok i en offentlig begivenhet da plattformen ga etter og han omkom». Og grandonkel George «inntok et sete i anvendt elektronikk i en viktig regjeringsinstitusjon, han ble knyttet til stillingen med de sterkeste bånd, og hans død kom som et stort sjokk».
Ja, sånn kan vi pynte ting med pene ord. Mer «nyttig» er kanskje han som har foreslått hvordan vi skal skrive attester til folk vi ikke kan tenke oss å anbefale. Du har ikke lyst til å lyve, for sannheten vil være ganske sårende. Derfor humrer jeg over professor Robert Thorntons anbefaling av en person han aldeles ikke kan anbefale:
«Jeg er glad for å kunne si at denne personen er en tidligere kollega av meg. Etter min mening vil du bli lykkelig om du får denne personen til å arbeide for deg. Jeg anbefaler ham helt uten kvalifikasjoner. Ingen personer ville vært bedre til denne jobben. Jeg oppfordrer deg til ikke å sløse bort noe tid på å gi denne kandidaten et tilbud om ansettelse. Alt i alt, og uten reservasjoner, kan jeg ikke si nok gode ting om ham, heller ikke kan jeg anbefale ham for sterkt.»
Ganske underfundig, ikke sant? Sannhetene er så tvetydige at de er blitt til løgner. I Ibsens skuespill Peer Gynt sier Peer til mor Aase: «Ja, en Løgn kan endevendes, stadses op med Brask og Bram, klædes i en nygjort Ham, saa dens magre Skrott ej kjendes.»
Men er det noe stas å stase opp løgnen? Nei, jeg tror det er en ytterst farlig sykdom, å ikke være sann, å snakke slik at løgnaktige ord blir oppfattet som sannhet, at sanne ord dekker over løgn.
Forfatteren John Steinbeck skrev i et brev: «Uærlighet er en umoralsk giftgass som sniker seg inn i barneværelset og stanser ikke før den har nådd de høyeste stillinger i samfunnet.» Et uhyggelig bilde, men verdt å tenke på?
Ingen har uttalt seg så krast mot hykleri og pyntet løgn som Jesus. Han ropte ut: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. Slik synes også dere i det ytre rettferdige for folk, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet.»
Det er anstrengende å lyve. For løgnen må dekkes av nye løgner. Du må tenke grundig over hva du sier og gjør, du må være våken for ikke å motsi deg selv. Men sannheten er enkel, og den setter i frihet. Også slik er det så rett hva Jesus sa: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.»
OPM469
