Fem kilometer siden

Det fortelles om to munker som i gamle dager vandret fra en landsby til en annen. Da de kom til en elv, fikk de øye på en gammel kvinne. Hun satt ved elvebredden og var sint for at det ikke var bygd noen bro over elven.

 Den eldste av de to munkene tilbød seg å bære henne over elven, og kona var svært lettet over tilbudet. 

Dermed ga de to munkene hendene til hverandre, dannet en slags gullstol, og så bar de henne mellom seg over elven. Da de kom til den andre siden, satte de henne ned, og så dro de videre.
 
Etter at de hadde vandret en kilometer eller to, begynte den yngste av de to munkene å klage: «Se på klærne mine,» sa han. «De er blitt skitne etter at vi bar den kona over elven. Og jeg har ennå vondt i ryggen etter at vi løftet henne. Jeg kan faktisk føle at jeg verker i ryggen.» 

Den eldste av dem bare smilte og nikket med hodet.
 
Få minutter senere begynte den yngste å klage enda en gang. «Jeg har så vondt i ryggen, og det skyldes at vi fraktet den dumme damen over elven! Jeg klarer ikke gå lenger på grunn av smerten. Hvorfor klager ikke du også på hvor vondt det gjør? Har ikke du også smerter i ryggen?» 
 
«Naturligvis ikke,» svarte den eldste. «Du bærer kvinnen fremdeles, men jeg satte henne ned for fem kilometer siden.»
 
Historien er fortalt av Tony Evans, og han vil ha frem et poeng: Det er dumt å tenke som den yngste munken, slik at vi ikke klarer å slippe smerter fra fortiden. Dermed går vi og bærer på byrden av ting vi bar lang tid tilbake, og som vi burde vært ferdig med for lengst.
 
Den klassiske oppbyggelsesforfatteren F.B. Meyer pekte på at det å holde sabbaten hellig opprinnelig var et forbud mot å bære byrder. Det kan ikke bli noen virkelig overholdelse av hviledagen hvis byrder stadig trykker sjelen ned. Han peker på at en kristen får legge byrdene fra seg, både byrdene av synd, som er tilgitt av Kristus, og byrden av bekymringer, som Gud tar seg av, og byrden av smerter og ergrelser fra fortiden. Han skriver at slik unødig byrdebæring «kommer til syne i et bekymret utseende, et trett blikk og i tunge skritt. Men bak dette ytre blir det da ofte liten kraft til bønn, ingen glede i Gud, ingen hvile på grønne enger, ingen vandring ved hvilens vann,» som F.B. Meyer skriver.
 
Paulus skrev et sted at en kristen «tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». Det betyr ganske bokstavelig å sette i fengsel tanker og holdninger som ikke adlyder Kristus. 

Når samfunnet setter noen i fengsel, har det flere hensikter. En av dem er å beskytte samfunnet mot mennesker som kan gjøre onde ting. Slik også med onde, dårlige og bekymrede tanker. De kan skade oss. – Ta dem til fange, sier Bibelen. Sett dem i fengsel. Beskytt deg mot dem. For slik du tenker, slik blir du, slik snakker du, og slik opptrer du. 
 
Den unge munken bar på en byrde av smerte og ergrelse mange kilometer etter at han faktisk la byrden fra seg. Han kunne fengslet de negative tankene og fått et liv som ble lettere mens han var lydig mot Kristus.

OPM481
 

Powered by Cornerstone