Satse for å vinne

Det var en gang en mann som gikk seg vill i en ørken. Etter å ha vandret på måfå en lang stund, ble han plaget av tørst. Heldigvis fikk han øye på et lite skur i det fjerne.

Han gikk bort og fant en vannpumpe inni skuret. Ved siden av sto en mugge med vann og en papirlapp med følgende beskjed: «Tøm alt vannet øverst i pumpen for å gjøre den klar til bruk. Hvis du gjør dette, vil du få alt det vannet du trenger.» 

Dermed måtte mannen foreta et valg. Hvis han stolte på beskjeden, tømte vannet i pumpen, og det hele virket, kunne han få mer enn nok vann. Men hvis det ikke virket, ville han fremdeles være tørst og kanskje omkomme. Eller han kunne velge å drikke vannet fra muggen og få tilfredsstillelse straks. Men det kunne hende at det likevel ikke var nok, og da kunne han komme til å dø.
 
Etter å ha tenkt gjennom situasjonen, bestemte mannen seg for å ta risikoen. Han tømte hele muggen med vann inn i pumpen og begynte å arbeide med håndtaket. Først skjedde ikke noe, og han ble redd. Men han fortsatte, og da begynte vannet å strømme ut. Så mye vann kom ut at han drakk alt han ønsket, tok en dusj og fylte opp alle de beholderne han kunne finne. Fordi han var villig til å si fra seg en umiddelbar tilfredsstillelse, fikk han alt det vannet han trengte.
 
Men på lappen sto det også: «Etter at du har fått det du vil ha, så pass på å fylle opp muggen til neste vandrer.» Mannen gjorde det og skrev nederst på lappen: «Vær så snill å gjøre pumpen klar til bruk først. Tro meg: Det virker!»
 
Stadig stilles vi i tilsvarende valgsituasjoner. Vi kan velge en lettvint vei. Vi kan tilfredsstille behovene straks. Eller vi kan satse noe verdifullt, undertrykke overfladiske lyster og håpe at gevinsten blir større. Det er dette som er tro: Stole på Gud, løsne båndene til det vi har, og satse på at han vil gi alt det vi trenger. Mannen ved vannpumpen gjorde rett. Han sa nei til å oppfylle behovene med en gang, og satse i tro. Han trodde på det som sto skrevet, og fikk det han trengte. Det er sagt: «Tro er å satse på at det fins et hav før du har sett en bekk.»
 
En berømt og språkmektig bibeloversetter som het Eugene Nida, forteller om de mange forskjellige uttrykkene de måtte finne på lokale språk for å uttrykke hva tro er. I Tzeltal, et språk i Sør-Mexico, kan en tale om troen som «å henge på Gud med hjertet», mens i Valiente, et språk i Panama, må si «lene seg på Gud». Anuakene i Sudan sier at tro er å «legge seg selv i Guds hender», og udukene i nord, like ved dem, sier at tro er å «forene Guds ord til ens eget legeme». Ja, jeg synes det er talende å knytte ordet fra Gud til kroppens liv.
 
Noen sier at de ikke har tro nok. Jeg har merket meg hva biskop Alex Johnson sa i biografien om ham: «Personlig blåser jeg både i tvil og tro, og gir ikke fem øre for noen av delene. Min tro er bare et hull i meg, som Gud fyller med sitt ord. Jeg har ingen respekt for det hullet.» 
 
Men hullet kan altså fylles med levende vann. Gud og gavene hans er så mye viktigere og større enn vår tro. Har vi satset på ordet og mottatt gaven i vårt tomme hull, da kan vi si: «Vær så snill å gjøre pumpen klar til bruk. Tro meg: Det virker!»

OPM507
 

Powered by Cornerstone