Passende straff

Hvis et barn har gjort noe galt, hvordan skal vi reagere? Skal vi bare forbigå det i stillhet, skal vi si klart fra, men ellers ikke gjøre noe?

Eller skal vi straffe, og i tilfelle hvordan? Sønnen til Mahatma Gandhi viste på en effektfull måte hvordan det kan gjøres. 
 
La meg først gjøre det klart at det som nå skal fortelles, handler om tre generasjoner Gandhi. Den mest berømte av dem er altså Mahatma Gandhi, den store frihetskjemperen og folkelederen i India.
 
Mahatma Gandhi ble født i Sør-Afrika, der det alltid har vært mange indere. Men han reiste som voksen til India for å kjempe mot det britiske koloniherredømmet. Han ville ha reist tilbake til Sør-Afrika for å kjempe mot apartheid, men han ble dessverre skutt i India før han kom så langt. 
 
Det ble sønnen til Gandhi som tok opp kampen i Sør-Afrika. Og hans sønn igjen, som het Arun Gandhi, opplevde det som nå skal fortelles.

Arun Gandhi ble spurt om å kjøre faren til et møte i Johannesburg. Han forteller: «Far ba meg om å bringe bilen til et verksted og så hente ham igjen klokken fem,» sa han. Og sønnesønnen fortsatte: «Jeg satte far av der møtet skulle være, og fikk bilen brakt til verkstedet klokken ett. Siden det ennå var lenge til fem, fant jeg ut at jeg like godt kunne gå på kino. 
 
Den dagen ble det vist en langfilm, så da jeg kom ut, oppdaget jeg at klokka hadde passert fem! Jeg skyndte meg å løpe til det hjørnet der far sa han ville vente på meg, og da jeg så ham stå der i regnet, prøvde jeg å tenke ut en unnskyldning. Jeg sa: ’Far, du må tilgi meg. Det tok lenger tid å reparere bilen enn jeg tenkte, men hvis du vil vente her, skal jeg dra og hente bilen med en gang. Den skal være klar nå.’
 
Far bøyde hodet og så ned. Han sto der en lang stund, og så sa han: ’Da du ikke var her til avtalt tid, ringte jeg til verkstedet for å finne ut hvorfor du var så sen. De fortalte at bilen var klar klokken tre! Nå må jeg tenke over hvordan jeg har sviktet, når jeg har fått en sønn som kan tenke seg å lyve for sin egen far. Dette er jeg nødt til å tenke grundig på. Derfor vil jeg gå på føttene hjem og bruke tiden til å tenke på dette spørsmålet.’»
 
Arun Gandhi sa: «Jeg fulgte etter min eldre far hjem den regnfulle, disige kvelden, og jeg måtte se på hvordan han snublet seg i vei langs den sølete veien. Jeg kjørte langsomt bak ham. Frontlyktene fra bilen lyste opp ryggen hans og veien foran ham. Og mens jeg stirret på ham der han snublet seg hjem, slo jeg neven på rattet og sa igjen og igjen: ’Jeg vil aldri mer lyve! Jeg vil aldri mer lyve! Jeg vil aldri mer lyve!’»
 
Arun Gandhi fortalte historien til Tony Campolo, som har brakt den videre i en av bøkene sine.
 
Var det ikke en raffinert form for straff? Sønnen ble ikke rammet direkte, verken på den ene eller andre måten. Men straffen viste helt tydelig hvor såret faren var blitt fordi sønnen hadde gjort noe galt. 

OPM512
 

Powered by Cornerstone