Siste tanke – kollektpengene

Det fortelles fra en kirke i Nord-Dakota. Midt under gudstjenesten besvimte en eldre kvinne, Mary, og hodet hennes smalt inn i sidevangen på kirkebenken.

Heldigvis var det en sykepleier til stede, som straks tok initiativet og ringte etter ambulanse.
 
Mens de la gamle Mary på båren og gjorde seg klar til å bære henne ut til bilen, så det ut til at hun våknet opp igjen. Hun vinket på datteren og ba henne komme bort til henne. Alle trodde at hun samlet krefter til å si noe som kunne bli hennes siste ord her i verden. Datteren bøyde seg over helt til øret var tett ved morens munn.
 
Mary hvisket: «Kollektpengene ligger i portemoneen.»
 
Det var ingen dårlig siste hilsen, om det var blitt hennes siste ord. For det forteller om en utrolig innstilling i hjertet: Å gi, å slippe det vi har, til fordel for andre, er en av de mest verdifulle evnene og egenskapene vi har.
 
En ting er at det er sunt rent menneskelig. Psykiateren Karl Menninger har sagt at å kunne gi penger er et godt tegn på at et menneske er mentalt sunt. Sjenerøse mennesker er sjelden psykisk syke.
 
Og sosiologen Jacques Ellul snakker om «én spesiell handling … som vil ta makten fra pengene ved å gå direkte imot pengenes lov, en handling pengene ikke er laget for. Denne handlingen er å gi.»
 
Dette viser det sunne med en ekte giverglede. Men det ligger også åndelige velsignelser i å gi. Når du legger noe i Guds ene hånd som en gave, vil han rekke deg den andre hånden og del i sin velsignelse.
 
Når vi er påholdne og ikke vil dele med dem som trenger noe, viser vi en frykt, at vi ikke skal få nok for å dekke våre egne behov i fremtiden. Men kan vi selv fastsette livsløpet vårt? «Gi, så skal dere få,» sa Jesus. Den glade giveren blir møtt av Guds glade velsignelse. Vi løses fra engstelsen for fremtiden når vi stoler på Gud og er villig til å løse opp båndene til alt vi har.
 
Det ligger liten lykke i å ha eller få, men stor glede i å gi.
 
Salmedikteren Brorson var en av dem som så dybdene i givergleden og velsignelsen. Derfor kunne han skrive et både enkelt og dypt vers over dette temaet:
 
«Til Jesus alt jeg ofre vil, Meg selv og hva meg hører til,
 For intet er så kjært og stort At ei for ham jeg gir det bort!
 Hva ham til ære ofres hen, Det finnes tusenfold igjen.»
 
Da moren min gikk inn i siste fase her i livet, ba hun meg passe på regningene og bankkontoen. Hun la seg ikke opp i noe. Men én ting spurte hun om så lenge tankene var klare: Ble beløpet til misjon og kristent arbeid betalt som avtalt? 

Det ble et sterkt minne å ta med. 

Og jeg må tenke på damen som muligens sa som sine siste ord: «Kollektpengene ligger i portemoneen.»
 
«Du kan gi uten å elske, men du kan ikke elske uten å gi.»

OPM523
 

Powered by Cornerstone