Avskaffet skyld

Vi har fått et samfunn som vakler av mangel på faste normer. Tenkende mennesker må spørre: Fins det ikke noe som er rett eller galt?

Hvordan går det hvis alle handlinger skal godtas som like riktige? Skal enhver ugjerning forklares bort som utslag av en vanskelig bakgrunn og et uheldig miljø? Vil vi ikke lenger snakke om noe de kalte skyld og samvittighet?
 
I 1981 kom det en bok, oversatt fra dansk, med tittelen: «Mannen som ville være skyldig.» Den vakte sterke følelser og intens debatt i hele Skandinavia. Forfatteren skriver om et tenkt fremtidssamfunn der en mann myrder kona si. Men etter at han har fått behandling av samfunnets psykoterapeuter, blir han frikjent, fordi man har avskaffet det som heter personlig skyld. Mannen går fra instans til instans for å få bekreftet at han har skyld, men ingen vil ta ham på alvor. Han er skyldig, men ingen vil si ja til det. Derfor føler han seg heller ikke fri til å leve i verden. Men samfunnet fortsetter bare med å gi ham piller og terapi, en hjelp og støtte som man syns er helt vellykket. Hør her fra en samtale i boken:
 
«Nå ble psykiateren formell på en måte som han aldri før hadde vært. 
– Du er fri, sa han plutselig. 
– Fri? spurte han. 
– Vi er blitt enige om at du trygt kan vende tilbake til samfunnet. 
– Men dere kan vel ikke slippe meg slik helt uten videre, sa han og hørte hvor ynkelig han sa det. Jeg er jo skyldig! Jeg har begått mord! Jeg har slått i hjel min kone! 
– Skyld! sa psykiateren med en lett forakt i stemmen. Du vet jo at samfunnet holder på å avskaffe skyldbegrepet en gang for alle. 
– Men jeg slo henne i hjel, hørte han seg selv gjenta. – Jeg drepte henne jo! 
– Eller ble drevet til det. Det er en forskjell her. 
– Slår man i hjel, så slår man i hjel! 
Nå ble psykiateren rett og slett hissig: – Øye for øye, tann for tann. Er det dit du vil? 
– Nei, Gud bevare meg! Men jeg er fortsatt skyldig i mord! 
– Ta det som du vil, sa psykiateren resignert, snudde seg og forsvant inn i administrasjonsbygget.
 
Hovedpersonen gir uttrykk for en dyp sannhet. Det hører med til selve menneskeverdet at vi har ansvar, at vi er skyldige når vi har gjort noe galt, og at samvittigheten er en god instans til å minne oss om det, når vi har feilet. Den skyld jeg har for noe, er min personlige eiendom. Jeg kan ikke gjøre med den som alt annet jeg har i huset: Kaste den i søppelkassen, glemme den, skilles fra den, la den forsvinne ut i ingenting.
 
Den amerikanske katolske biskopen Fulton Sheen skrev i sin tid: «Et av de mest urovekkende tegnene i tiden er fornektelsen av skyld.» Når vi ikke lenger fornekter skyld, kan vi oppleve at synd og skyld blir tilgitt, og så komme videre. 

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skrev: «Der fortiden oppleves som skyld, oppleves fremtiden som angst. Der fortiden oppleves som syndenes forlatelse, oppleves fremtiden som håp.»

OPM588
 

Powered by Cornerstone