Kloke forvaltere
Da militære tropper inntok området i 1862, ble han redd for at de ville ta pengene fra ham, så han gravde dem ned i en åker like ved gården sin. Han merket seg nøyaktig hvor pengene var, og brukte trær og store steiner som kjennemerker.
Men soldatene skar ned trær som brensel og samlet steiner for å bruke dem til piper i brakkene sine og til bålplasser. Da krigen var slutt, kom mannen tilbake, men da var alt annerledes, og han var ikke i stand til å finne formuen sin igjen. Han brukte resten av livet sitt på å prøve å finne de tapte gullmyntene.
David Jeremiah skriver om denne historien: «Vi er kalt til å være kloke forvaltere som sparer for fremtiden og legger til rette for familiens behov. Men hvis vi graver ned skattene våre og investerer altfor tungt i denne verdens ting, kan det hende vi mister alt. Alt vi har tilhører Frelseren, og når vi investerer ressursene og kreftene våre i Hans rike, foretar vi investeringer med et utbytte i evigheten.»
Jeg måtte tenke på dette da jeg fikk en epost fra en som kaller seg Sven. Han skriver: «Jeg er en ung mann som føler meg anfektet når jeg tenker på all den materielle rikdommen som jeg og mine medkristne her til lands sitter på. Dyre feriereiser, biler, flotte hus og så videre. Sa ikke Jesus noe slikt som at ’Den som vil være min disippel, må gi avkall på alt han eier’? Har lest litt om Shane Claiborne og det livet han forteller om og lever. Burde vi alle tenke i samme baner som han?»
Jeg har skrevet til Sven og takket for dette innspillet. Du peker på noe veldig viktig. Jeg er redd at all materialismen virker veldig negativt på folkesjelen i Norge, og vi kristne lar oss prege. Hvordan skal det gå når grådigheten blir så sterk? Hva blir hjertene våre bundet av? Det du refererer til fra Jesus, er uttalt i Bergprekenen. Han satte mye der veldig på spissen, og det gir uttrykk for Guds rikes nye moral. Han sa jo også noe om å hugge av hånden som frister, uten at vi skal ta det bokstavelig. Jeg har lest litt om Shane Claiborne, en forholdsvis ung amerikaner, som prøver å leve etter en relativt enkel livsstil. Blant annet har han i sin tid besøkt moder Teresa i Calcutta og prøvd å lære av henne.
Generelt vil jeg si at det gjelder å finne en rett middelvei. Paulus sier noe om at vi skal verdsette og ta imot som gaver alt godt (Fil 4,8). De fattige blir ikke nødvendigvis rikere om vi oppgir alt vi har. Vi skal forvalte så godt vi kan, til beste for familie, forsamling og fattige. Jeg tror på Guds ledelse i dette, og at veiene våre kan bli forskjellige. Så jeg tror ikke du skal være anfektet eller kjenne på en byrde av skyld. Evangeliet i dette er at Gud vil velsigne dem som gir til Guds rike, og dem som lider mangel. Vi må i hvert fall ikke grave ned det vi eier.
OPM592
