Et kyss fra en prins
I den første avdelingen på sykehuset gjorde prins Edward sin plikt. Han gikk fra seng til seng, sa noen ord for å lette på stemningen, og så takket han hver enkelt soldat for de store ofrene de hadde brakt for fedrelandet.
Da Edward hadde fullført runden, sa han til lederen for hospitalet: «Jeg fikk høre at det var 36 soldater her. Hvis jeg har talt riktig, har jeg bare besøkt 29. Hvor er de andre 7?» Sykehusdirektøren svarte at de andre var hardt skadd – ikke særlig vakre å se på, det var menn som på grunn av skadene sine ville tilbringe resten av livet i hospitalet. Så la han til: «Det er antakelig best for oss alle om vi lar dem være i fred.» Til tross for dette spurte prins Edward om han kunne få besøke disse sju. Jo, han fikk lov til det. Da prinsen møtte dem, vaklet han ikke, og han snudde seg ikke bort. Tvert imot pratet han med hver enkelt og sa noen oppmuntrende ord som fikk dem til å føle at livet deres hadde hatt stor verdi.
Da prinsen forlot denne sykestuen, snudde han seg og vinket til mennene, og det ga ham litt ekstra tid til å forsikre seg om at han ikke hadde talt feil. For det var ikke sju menn i det rommet, bare seks. I gangen utenfor sa prinsen til lederen: «Hvor er den siste soldaten?» Lederen følte det ikke lett å svare på spørsmålet, men sa stille:
«Deres Majestet, den soldaten er i et lite rom for seg selv. Skadene hans er svært omfattende, han er blitt både blind, stum og døv, og han er fullstendig lammet. Vi steller ham så godt vi kan, men det gjør vondt å si at det er lite vi kan gjøre for ham. Han venter bare på at døden skal utfri ham.»
Prinsen lot seg ikke skremme, han åpnet døren og gikk inn i det mørke og upersonlig rommet. Med triste øyne og en sterk medfølelse så han på denne stakkars mannen som hadde ofret seg for landet sitt. Ja, prinsen av Wales sto der og så på. Hva annet kunne han gjøre? Mannen var døv, så prinsen kunne ikke si noe til ham om landets takknemlighet. Mannen var fullstendig lammet, så han kunne ikke føle et oppmuntrende håndtrykk. Han var blind, så prinsen kunne ikke skrive en hilsen som kunne fortelle denne mannen at England var stolt og takknemlig for offeret som var brakt.
Et øyeblikk syntes prinsen å være rådvill, han visste ikke hva han kunne gjøre for denne mannen som var så isolert fra alt og alle. Da gjorde Edward noe som i manges øyne var lite verdig for en prins, noe som ikke var skrevet i en kongelig protokoll. Prinsen gikk langsomt over til sengekanten, bøyde seg over den ødelagte kroppen, og kysset mannen på pannen. Det var ingen massemedier til stede den dagen for å lage en reportasje til kveldsnyhetene. Det var ingen journalister til å skrive en historie om hva prinsen hadde gjort. Likevel ble det fortalt og gjort kjent helt til denne dag.
Prinsen gjorde noe edelt, men hjelpeløst. Derfor må jeg tenke på Jesus, som gjorde noe enda mektigere overfor en mann som var både døv og stum. Effata! – Lukk deg opp, sa Kong Jesus. Dermed brøt Guds rikes store kjærlighet og enorme krefter inn i denne verden.
OPM651
