Gordon og tre liv

Gordon var sønn av en dyktig og etterspurt prest, og moren var veldig flink med sang og musikk i menigheten. «Så heldig du er som har så dyktige foreldre!» sa folk til ham. «Kanskje du blir like flink som dem når du blir stor.»

    Det andre livet foregikk på skolen. Der fikk Gordon dårlige karakterer og ble stadig hakket på fordi han dagdrømte så mye. «Gordon er flink, men klarer ikke å konsentrere seg,» fikk foreldrene høre.

    Det tredje livet foregikk hjemme, der foreldrene ofte kranglet bittert. Selv om de ikke ønsket det, rev de ned selvtilliten hos hverandre, og Gordon så ikke så ofte at de behandlet hverandre høflig og kjærlig.

    Etter en heftig tsunami av et følelsesutbrudd bak hjemmets fire vegger sa moren til Gordon: «Du må aldri fortelle det til noen. Dette er familiehemmeligheten vår. Sier du noe, kan du komme til å ødelegge tjenesten for far.» Dermed ble Gordon ganske flink til å passe på hemmeligheter. Før foreldrene døde, hadde de sett hvilket dobbeltliv de hadde levd. De begynte å bli ærlige og snakket ut om hvordan de hadde hyklet. Men de hadde ikke fått hjelp fra noen tidligere til å bli sanne om livet sitt.

    Hvordan gikk det med Gordon? Han fikk hjelp. En klok voksen fikk ham til å åpne seg. Han skjønte at det virker forferdelig lammende på oss om vi skal bruke masse energi på å pusse fasaden og holde på hemmeligheter. Vi er syndere og kan få innrømme det. Sannheten frigjør.

    Vi trenger ikke fortelle alt til alle. Da kan vi ramme mennesker som ikke kan forklare seg, og vi trer fort over en grense slik at vi blir dømmesyke. Men det er utrolig frigjørende å bekjenne alt for Gud og be om hans nåde og tilgivelse. Kanskje du i samtale med en sjelesørger kan få hjelp til å sette ord på dobbeltlivet. Én har satt det på spissen da han sa: «Voksen blir du først når du har tilgitt foreldrene dine.» Jeg føyer til: Når du har sett at mor og far hadde både svake og sterke sider.

    Jeg «fikk» et ord da jeg leste i Bibelen i dag, Salme 25, vers 21: «La rettsinn og oppriktighet verne meg, for jeg venter på deg.» David snakker om troen her, når han sier: «Jeg venter på deg.» Å tro er å vente alt godt fra Jesus, ikke fra meg selv. Og i hverdagen kan jeg øve meg i å vise «rettsinn», det vil si ha et rett og godt sinnelag og en god holdning. Oppriktig er å være sann, ikke hykle.

OPM694