Jesus salves for å dø (Matteus 26,6-13)
Vi nærmer oss påsken. Jesus har ridd inn i Jerusalem på et esel. Kongens konge, Guds egen Sønn, har blitt båret inn i den store kongebyen på et enkelt esel. Nå er han og disiplene i huset til en som kalles Simon den spedalske. Om Simon er en av de som Jesus tidligere har helbredet, eller om han fortsatt er syk, det sier Bibelen ingen ting om. Mens Jesus, Simon og disiplene sitter og spiser sammen, kommer en kvinne inn i huset. Det kvinnen kommer til å gjøre, vil føre til høylytt diskusjon blant disiplene.
Salvingen av Jesus i landsbyen Betania kan vi lese om i Matteus 26,6-13:
«6 Men da Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, 7 da kom en kvinne til ham med en alabastkrukke full av kostbar salve. Den helte hun ut over hans hode mens han lå til bords. 8 Men da disiplene så det, ble de harme og sa: Hva skal denne sløsingen tjene til? 9 Salven kunne jo vært solgt for mange penger og gitt til de fattige. 10 Men da Jesus merket det, sa han til dem: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Det er en god gjerning hun har gjort mot meg! 11 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 12 For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd. 13 Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Mange menn og en enslig kvinne
Det er kun i Johannes-evangeliet at det sies at det var Maria, altså Marta og Lasarus sin søster, som salvet Jesus. Verken Markus eller Matteus skriver hvem hun var.
Hos Lukas (7,36-50) leser vi også om en kvinne som salvet Jesus. Lukas kaller henne for «synderinnen». Men dette skjedde i Galilea, og ikke i Jerusalem. Så Lukas forteller altså om en annen gang ei kvinne valgte å komme inn på et mannsmøte for å salve Jesus.
Både her samt i fortellingen hos Lukas kommer altså en enslig kvinne inn på et mannsmøte. Med sine gode gjerninger tok de begge hovedrollen da de ønsket å vise sin hengivenhet og kjærlighet til Jesus, mer gjennom handlinger enn ord.
Hvor mye skal vi bruke på Jesus?
Bibelteksten i Matteus forteller at kvinnen, altså Maria, hadde med seg en alabastkrukke med kostbar salve. Markus skriver at den kaltes nardus-salve. Denne helte hun ut over Jesu hode. Evangelisten Johannes skildrer for oss at hun også salvet Jesu føtter. På denne måten markeres det at hele Jesus ble salvet.
Nardus-salven hadde en verdi av 300 denarer. En denar var den gang en vanlig dagslønn. Kanskje er det derfor ikke så underlig at disiplene reagerer på at en salve med verdi tilsvarende en årslønn blir brukt til å salve Jesus. Disiplene kaller det «sløsing». (v.8). «Salven kunne jo vært solgt for mange penger og gitt til de fattige.» (v.9). Evangelisten Johannes poengterer at det var disippelen Judas som uttrykte dette. Judas, forræder og kasserer for disiplene, stjal av og til fra pengeskrinet.
Jesus tar Maria i forsvar. Han understreker at det er en god gjerning hun gjør når hun salver ham. Poengtert fortsetter Jesus: «De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» (v.11). Med det mener ikke Jesus å si at det ikke er så nøye om vi gir penger til de fattige eller ikke. Vi skal heller tenke at Jesus her gir en faktisk beskrivelse av virkeligheten. De fattige kan vi alltid hjelpe, ja, har vi en plikt til å hjelpe. 5.Mos.15,11 sier at «Fattige kommer det alltid til å være i landet. Derfor byr jeg deg og sier: Du skal lukke opp din hånd for din bror, for de nødlidende og fattige som du har i ditt land.» Nødhjelp og godhet mot fattige har alltid fulgt Jesu disipler. Diakoni vil alltid forbli en naturlig konsekvens av evangeliet, det at vi kjenner Jesus. Jesus elsker oss mennesker. Og, vi viser vår kjærlighet tilbake til ham ved at vi tjener andre. Det er ikke Jesus, men vår neste som trenger gode gjerninger. Jesus vil ha vår tro.
Å bruke en årslønn på Jesus, virker ikke det som en sløsing? Vi kan forstå disiplenes reaksjon på hva Maria gjør med den kostbare nardus-salven. Samtidig behøver vi å tenke over at Jesus gav alt han hadde for oss. Gud, himmelens og jordens skaper, gav sin egen Sønn for å dø på et forhatt og fordømt kors. Jesus ga så sitt liv for syndere.
Sett i lys av alt Faderen og Sønnen har gitt, kan vi aldri gi nok tilbake. Jesu soningsdød kan aldri måles i penger. Gud ber oss heller ikke yte det samme tilbake, noe vi aldri ville ha maktet. Men, som tilgitte syndere, som har fått og møtt nåde over nåde, ønsker vi ikke å være sparsommelige med hva vi gir tilbake til Gud.
Maria sin handlemåte på dette mannsmøtet må vi se på som en kjærlighetsgjerning overfor Jesus. For alt vi vet var hun kanskje ikke så flink med ord. Salvingen av Jesus uttrykte hennes tilbedelse av ham. Lovprisning og tilbedelse handler om hva vi gir tilbake til Gud. Først agerer Gud ved å gi sin Sønn som en soning for våre synder. Tilbedelsen blir vår respons på Guds frelsesgave. Maria ofret mye på Jesus. Det kostet henne en årslønn. Jesus ofret alt for Maria. Det kostet ham mer enn en årslønn, ja, selve livet.
Kongen som dør
Jesus tar Maria i forsvar med å si: «For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd.» (v.12). Hva betyr dette at Jesus salves?
I Det gamle testamentet leser vi om konger som blir salvet. Først ut er Saul, Israels første konge. «Samuel tok en oljekrukke og helte den ut over hodet hans [Saul]. Han kysset ham og sa: Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin arv.» (1.Sam 10,1). Etter Saul ble David salvet til konge. «Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant brødrene hans. Og Herrens Ånd kom over David fra denne dagen og siden.» (1.Sam 16,13).
Vi kjenner det hebraiske uttrykket «Messias», som nettopp betyr «den salvede». På gresk blir «Messias» til «Kristus». Så, når vi sier «Jesus Kristus», så er ikke «Kristus» etternavnet til Jesus. «Kristus» står som en tittel på Jesu posisjon. Han er kongen. Vi bekjenner oss til frelserkongen Jesus.
Denne hendelsen fra Matteus 26 er det eneste stedet i Det nye testamentet hvor det står at Jesus blir salvet i forbindelse med hans lidelse. Her salves han ikke primært til å bli konge, men til å dø. Han salves til sin egen begravelse. Det er noe fint ved å tenke at Maria salver Jesus til å dø for våre synder. Nettopp derfor var det viktig for flere av evangelistene å fortelle denne historien. Det syntes Jesus også: «Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (v.13).
Lytte – tro - handle
Både denne fortellingen og hele påskedramaet gir oss et dobbelt og samtidig helhetlig bilde av Jesus. Han er den evige kongen som også dør. Messias-kongen har makt og herlighet. Samtidig viser påsken også hans avmakt og fornedrelse. Maria salver han som både er den evige konge og den lidende tjener på korset.
Maria, søster til Marta og Lazarus møter vi noen få, men viktige ganger i Det nye testamentet. Det var hun som satte seg ned ved Jesu føtter for å lytte til hans undervisning, mens søsteren Marta var opptatt med de praktiske oppgavene i huset. (Lukas 10,38-42). Nettopp fordi Maria prioriterte å lytte til Guds ord, fikk hun følgende attest av Jesus: «Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» (v.42). Her ved Jesu føtter dannes et klarere bilde av hvem Jesus er i Marias hode og hjerte. Hun forstår at Jesus er frelserkongen «Messias». Derfor velger hun å salve Jesus til hans lidelse og kors.
Slik kan Maria stå som et forbilde for kristne også i dag. Først må vi velge å være hos Jesus og lytte til hans ord. Så skapes en levende tro. Ut fra denne troen handler vi, ja, gjerne også ofrer vi det vi kan for Guds rike og Jesus.
BS 2412
Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:
- Hva tror du/dere Maria ville si med å salve Jesus?
- Hvilke personer og «yrker» ble salvet i Bibelen?
- Hvor mye kan du tenke deg å bruke på Jesus? Og, hvorfor?
- Hva tror du/dere Jesus mener når han sier: «Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne» ?
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
