Bønnen er virksom

– Nettopp en slik direktelinje til himmelen forteller Jesus om. Han påstår at den som vender seg til ham, har fri adgang til å tre frem for tronen i himmelen – med alle de bekymringene vi måtte ha.
 
Jesus sa: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.
 
Dette har jeg talt til dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen.
 
På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.
 
Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen» (Joh 16,23b–28).

Gud er Far

En hovedsak i det vi leste, er at vi skal få be til Gud som Far. Jesus ga oss disse gaveordene om bønnen idet han snart skulle forlate disiplene. Nå ville han gi dem forsoningen, det nye livet i oppstandelsens tegn, et barneforhold til Gud, og det privilegiet å kunne be til Gud som Far. 
 
Det er ikke lenger bare Jesus som kan kalle Gud for Far. Jesus har gitt alle Guds barn lov til å gjøre det. «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi,» skriver Johannes i sitt første brev (1. Joh 3,1). Gud er Far, du kan regne deg som barn. 
 
Et barn kan ha det forferdelig om foreldrene svikter oppgaven sin. Vi hører mye om omsorgssvikt i dag. Men et barn som har det trygt hos far og mor, kan knapt få det bedre her i verden. Å være barn av Far i himmelen, han som har skapt alt, eier alt og makter alt – kan noe bli større?
 
Da kan vi også be Far om det som ligger oss på hjertet. Ingen kritiserer et barn som buser ut med hva det er opptatt av. Da er det til gjengjeld godt at ikke barn får alt de ber om! Av og til kan de be om ting de kan ta skade av, eller noe de ikke er modne nok til å mestre. Når du vender deg til Far, kan du være trygg også på dette: Om du ber om noe som ikke egentlig vil bli til det beste for deg, så vil bønnen siles gjennom Guds Farshjerte. Han har omsorg for deg. Han ser et større bilde, han ser lenger frem.
 
Far i himmelen har ikke forbudt oss å be om noe som helst. Men på grunn av hans barmhjertighet er det satt en grense for hva vi får, det er grenser for hva vi kan be oss til. Hvis du derfor synes at en veibom er gått ned foran deg, skal du tenke på at det er Fars barmhjertige hånd som styrer den bommen.
 
Bibelens forfattere ikke er opptatt av spørsmålet: Nytter det å be? Nei, de er mer opptatt av dette spørsmålet: Tør et menneske i det hele tatt driste seg til å be til Gud, til den hellige, til ham som mitt støvfnugg-liv en gang kom fra? Det er det spørsmålet Jesus Kristus har besvart, og han har besvart det med et rungende JA. Du kan få lov. Du kan få tre frem som et barn.

Bønn i Jesu navn

Det er Jesus som har gitt oss retten til å be. Bønnens rikdom er knyttet til bønnen i Jesu navn. Dette sa Jesus også i to kapitler tidligere i Johannesevangeliet: «Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!» (Joh 14,13–14). Han sier også: «Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det» (Joh 15,7). Det er sju utsagn om bønnen i Jesu avskjedstale til disiplene, og sju ganger blir betydningen av Jesu navn understreket!
 
Et dokument eller en kontrakt er i seg selv et verdiløst stykke papir. Det er underskriften som gir verdi. Et enkeltmenneske som ber en bønn, har ingen kraft i seg selv. Men undertegnet av Jesus har bønnen stor verdi.
 
Bibelen har ikke et eget ord for person. Den bruker betegnelsen navn. Navnet er personen. Når jeg ber i Jesu navn, ber jeg i fellesskap med Jesu person. Det er som om han sier: Be, så skal du få alt det jeg ville be om, hvis jeg gikk i dine sko! 
 
Hva er det altså å be i Jesu navn? Det bygger på at Jesus har gitt retten til å be. Han har knyttet løfter til bønnen. Ja, å be i Jesu navn er å la Jesus be med oss, for oss og gjennom oss. Og Gud hører vår bønn gjennom Jesus.
 Georg S. Geil sier om dette: «Når Gud ser på oss og våre vrange ord, ser han først av alt sitt eget Ord, Jesus Kristus. Og: ’Gud sier om vår bønn: Den kommer fra min Sønn.’ Så mye går det i ett for Gud: Han ser og hører oss stående sammen med Jesus.»
 
I Det gamle testamente var tankegangen at en kunne be til spesielle tider og spesielle steder. Tabernaklet og senere templet var bønnestedet fremfor ande. I andre religioner er en også opptatt av at bønnen er mest virksom i spesielle templer eller på hellige steder. Men når vi tror på Jesus, har vi fått et nytt bønnested: Jesu navn. Og dette navnet kan være hos oss overalt og til enhver tid.
 
En annen side ved det å be i Jesu navn, er at Jesus kan leve seg inn i hvordan vi har det, når vi ber. Han sa: «Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.» Han kom til verden og dro tilbake til sin Far i himmelen – for vår skyld. Han ville komme helt nær til oss mennesker. Dermed fikk han føle på kroppen hva det er å være menneske. Slik vet vi at han forstår oss når vi ber.

Jesu vilje og vår

Jesus setter bønnen inn i den store sammenhengen som heter Guds rike. For bønnen i Jesu navn bes av kristne som er så fortrolige med det kristne livet at de ber om det som er etter Fars vilje. Og Fars inderlige ønsker kommer til uttrykk i de tre første bønnene i Fadervår, slik Jesus lærte oss dem: – La ditt navn holdes hellig! – La ditt rike komme! – La din vilje skje på jorden så som i himmelen! 
 
Når vi ber i Jesu navn, blir det en hovedsak at Jesu navn blir opphøyd, at riket hans kommer, og at viljen hans skjer.
 
Bønnen i Jesu navn betyr at jeg ikke ber i mitt eget navn, ikke bare ut fra min egen persons interesser. Jeg kommer ikke bare med egoistiske krav. Jeg nærmer meg Far i himmelen. Og hos den hellige og gode Far er det ikke plass til urene holdninger og hatefulle motiver. Som én sa: «Det store spørsmålet er: Hvor skal vi gjøre av hatet når vi ber?»
 
Fariseeren ber i sitt eget navn. Fariseeren er opptatt av sin rett til å stå fremst i templet foran Guds trone, fordi han mener at han har fortjent en slik plass.
 
Den som ber i Jesu navn, satser på noe annet. Han eller hun ligner en som har gått inn hovedinngangen i slottet for å møte Kongen. Hvis da noen kommer og spør: – Hvorfor er du her? Så kan han eller hun svare med frimodighet: – Fordi kronprinsen har gitt meg lov til å komme inn!
 
Martin Luther var opptatt av å bli i Jesus og be i samsvar med Guds ord. Han skrev: «Jeg vet ikke hvor sterke andre er i ånden, men jeg for min del er ikke så heldig at jeg greier å be uten å støtte meg til Ordet. Når jeg er uten Ordet og ikke tenker på det og omgås det, da er ikke Kristus hjemme. Men så snart jeg tar en Salme eller et skriftsted for meg, så lyser og brenner det i hjertet. Da får jeg et annet sinn, og det skal alle erfare som prøver på det,» skrev Luther.

Bønnesvar

– Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen, sier Jesus. Jesus lover sterke og overveldende bønnesvar. Han lover svar som gir oss glede.
 
Får vi da alt vi ber om? Hvem er det mennesket som tør å svare et absolutt ja eller absolutt nei på det spørsmålet? Ja, vi får alt, for Jesus sier det. Nei, vi får ikke alt, for Fars omsorg er større enn vår begrensede evne til å be rett og klokt. Bønnen har sine mange gåter. Bønnen er så mystisk som han er mystisk som vi tror på. Mange brikker faller på plass først i evigheten.
 
Én ting er sikkert: Han sier ikke hvor fort svaret på bønnen vil komme. Far i himmelen er høyt hevet over tiden. Dager og år og en levetid er for ham bare som sekunder. 
 
Han sier heller ikke i hvilken form bønnesvaret kommer. Jeg kan be om en åndelig rådgiver, og får kanskje en person jeg ikke liker, fordi han virker for skråsikker. Jeg kan be om en spennende jobb, og får kanskje en jobb som i første omgang virker kjedelig.
 
Hensikten med bønnen er ikke å informere Far i himmelen om alt vi har behov for. Det vet Far allerede. Hensikten med bønnen er at vi skal komme nærmere Far og bli mer lik ham i både tanker, ord og gjerninger. Når jeg ber i Jesu navn, ber jeg Far igjen om å ta over styringen av livet og bestemme over veien videre. 
 
Da kan det hende at vår gode Far gir oss det stikk motsatte av det vi har bedt om. En kristen personlighet ba en gang slik: «Jeg ba Gud om styrke, så jeg skulle lykkes. Han gjorde meg svak, så jeg skulle lære meg ydmykt å lyde. Jeg ba om helse, så jeg kunne gjøre større ting. Han gjorde min helse skrøpelig, så jeg kunne gjøre bedre ting. Jeg ba om rikdom, så jeg kunne bli lykkelig. Han ga meg fattigdom, så jeg kunne bli klok. Jeg ba om makt, så jeg kunne få ros av mennesker. Jeg fikk svakhet, så jeg kunne kjenne at jeg trenger Gud. Jeg ba om alt, for å kunne nyte livet. Han ga meg livet, så jeg kunne nyte alt. Jeg fikk ingenting av det jeg hadde bedt om, men jeg fikk alt som jeg hadde håpet på. Blant alle mennesker er jeg rikest velsignet,» skrev denne ukjente Kristus-etterfølgeren.
 
Derfor er det ikke klokt å be om å få slippe unna enhver vanskelig situasjon. Det er ikke noe poeng å be om å ha bare gode følelser. Det viktige er å vandre i Jesu navn, med ham som forbilde, og virkeliggjøre Fars vilje til enhver tid. 
 
Det er merkelig at når vi ber, ber vi sjelden om et nytt sinn, men alltid om nye forhold. Det er mitt forhold til Fars vilje som stadig trenger å bli fornyet.

Det gåtefulle
 

Det er mange gåter knyttet til bønn og bønnesvar. Jeg tror den danske presten Skovgaard-Petersen har rett når han sier: «At bønnen har sine gåter, betyr ikke at Gud ikke hører det vi ber om – men at Gud alltid vil gi mer enn vi ber om og forstår.» Eller for å sitere en av de andre troens læremestere: «Får du ikke det du ber om, får du noe bedre. Ber du om noe jordisk, får du noe himmelsk.» (Johann Arndt). Ja, Martin Luther sa det samme på sin måte: «Vi ber ofte om sølv, men Gud gir oss gull.» «Å be er som å åpne en sluse mellom det store hav og våre små kanaler, når havet stiger i flo sjø og strømmer inn mot land.»
 
En kristen bønn er at hjertet er mer oppvarmet enn ordene, at bønnen ikke er et ritual, men en henvendelse til Far fra et barn som ønsker et eller annet.
 
Jeg leste om familier som hadde slått seg ned i ville Vesten i USA. Bønn var noe ukjent blant mange av dem. En prest kom på besøk til de enkle bureiserne og ba bordbønn i hjemmene der han kom. Ett sted ble en ti år gammel gutt storlig forbauset over det han hørte og så. Neste dag traff han presten igjen og spurte: «Er du den mannen som snakker til tallerkenen?» Ja, slik kan bønn bli – for oss selv, og for dem som hører oss – en prat ned i tallerkenen. 

Men slik var det ikke blant de første kristne. De brukte bønnen for å lære å kjenne Guds tanke og vilje. Mye sto på spill, derfor ble bønnen intens og inderlig. Bønnen må bety noe for oss om den skal bety noe for Gud. Men tenk ikke så mye på deg, men på Far i himmelen. Legg livet ditt trygt i Fars hender. 

Bønnen i Jesu navn er det sterkeste og tryggeste gjemmestedet i denne verden. Du har en direktelinje til den himmelske tronen. Tøm ditt hjerte for alt som plager deg. Fortell om gleder og sorger, lengsler og fristelser, sår og bekymringer. Si: «Min båt er så liten, og havet så stort.» 

All bønn i Jesu navn er virksom. «Alt godt som skjer i verden, det skjer, det fortsetter og det fullendes gjennom bønn.»
 
«Kom, himmelske Far, og vær nær meg, 
Jeg er ikke verdig til lønn, 
Men lån meg din kraft, kom og bær meg 
Og løft meg og lytt til min bønn! 
Jeg vet jo du aldri kan svike. 
Men jeg? Vil jeg falle og vike? 
Vår Far, hold meg fast ved din Sønn!» 
(Einar Billing).

OPL059