Gi det beste videre
Senere har jeg ofte tenkt på hvor nyttig det er å gjennomgå og sette ord på hva som er viktig. Det ble til en programserie «Noe ble borte på veien – verdier vi ikke må miste» – 365 verdier, også utgitt i bokform: Verdier for livet.
Har du noe du vil gi videre?
Skal jeg nevne én verdi fremfor alle, må det bli troen på Gud og dermed troen på Jesus. Har vi den verdien som en hjørnestein, vil de fleste andre verdiene komme på plass ut fra den. Utgangspunktet er i Det gamle testamente: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5. Mos 6,4-5)
De største verdiene
De største verdiene er vi kalt til å gi videre. Dette oppdraget med formidling og tradisjonsoverføring er gitt allerede av Moses, som talte på vegne av Gud: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp» (5. Mos 6,6-7).
Her er sagt noe konkret: Gjem ordene i hjertet. Gi plass for dem i hukommelsen. Så skal vi innprente dem i barna våre. Undervise med iver, som det også er oversatt.
Hvor flinke er vi til dette i dag? I århundrer før oss fikk ikke barna stort annet av kunnskap enn det de hørte fra foreldrene. Her i landet var det pietismen med sin historiske kraft på 1700-tallet som la til rette for skolegang for alle barn. Kristendom, bibelkunnskap og katekisme var første prioritet. Så er skolene blitt utbygd, men kristendom som fag blir helt trengt til siden. Hva så? Hva kan vi foreldre og besteforeldre gjøre? Jeg skal ikke komme med et handlingsprogram, men ber om at vi tenker på og snakker om hvordan vi kan formidle gudsfrykt, tro og liv til dem som kommer etter oss.
Inn i hverdagen
Men ett konkret tips vil jeg understreke: Det går an å føre inn det beste i samtalene i hverdagen. Naturen er Guds store lærebok. En solnedgang er et kunstverk, som stadig blir nytt og aldri er likt seg selv. En bie, en sommerfugl, et vakkert blad – alt kan vi undre oss over, alt kan bli anledninger til å peke på den allmektige Skaperen. Bring inn lys og salt i samtalene i huset, langs veien, når vi legger oss og når vi står opp, sier Guds ord.
Dette gjelder vanlige foreldre og andre omsorgspersoner. Men noen bør kjenne det som et spesielt kall å bli lærere. I dag ser det ikke ut til å være et statusyrke. Men det er viktig, ikke bare å formidle kunnskap, men å gjøre levende holdninger og verdier. Samfunnet vårt, menighetene våre, familiene våre trenger menn og kvinner som ser det som en oppgave å være tradisjonsbærere i tråd med ordene fra Paulus: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.» (2. Tim 2,2)
Spør unge meg om råd når det gjelder yrkesvalg, svarer jeg ofte: Bli lærer! Det innebærer dessverre ikke alltid stor verdsetting blant mennesker, men det er en viktig rolle å spille, enten man er søndagsskolelærer, adjunkt eller professor.
Tradisjonsoverlevering
Allerede i nytestamentlig tid foregikk det en læretjeneste, en tradisjonsoverlevering som ikke må brytes av noe slektsledd. Paulus skrev i forbindelse med nattverden: «For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere …» (1. Kor 11,23) Det er ikke gått mer enn femti-seksti generasjoner siden dette ble sagt første gang. I alle disse generasjonene er det noen som har tatt ansvar for å ta imot og gi videre, først i andre land, så i form av misjonærer til vårt eget land, så blant lærere og foreldre blant våre forfedre. Blir vi den første generasjonen det stopper opp med? I noen land tok det slutt, kristendommen ble fortrengt og borte. Landene falt sammen – åndelig, moralsk og økonomisk. Er det opplagt at vi skal forbli upåvirket når kristen tro og kristne verdier ikke bringes videre?
Paulus skrev til de kristne i Roma i sin tid, til mennesker som hadde levd i avgudsdyrkelse og nedbrytende moral: «Men Gud være takk at dere som var syndens tjenere, av hjertet er blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til» (Rom 6,17). Det må bety noe slikt som at dere var av hjertet blitt lydige mot det innholdet av kristen lære som dere hadde tatt imot, og som hadde formet dere. Må Gud hjelpe oss slik at det er sant om oss gjennom hele livet, at vi er lydige mot Ordet.
Så lever unge og gamle i brytningen mellom det gode og det onde, Gud og satan.
Finne Gud
Jeg har lyst til å bringe videre en beretning jeg har fra John Powell i boken Unconditional Love. Powell forteller om en ung student han hadde i klassen sin, der han underviste om kristen tro. Det viste seg at denne studenten, som het Tommy, mer og mer bekjente seg som ateist. Han protesterte stadig, han flirte, han sukket og ristet på hodet når det ble tale om den Gud som er Far og som viser trofast kjærlighet.
Ved slutten av kurset spurte han i en litt spydig tone: «Tror du at jeg noen gang vil finne Gud?»
John Powell bestemte seg for å prøve med litt sjokkterapi. «Nei,» svarte han.
«Å?» reagerte Tommy, «jeg trodde det var dette produktet du prøver å selge?»
Det ble taust, Tommy beveget seg mot døra, og så ropte Powell etter ham: «Jeg tror ikke du noen gang vil finne ham, men jeg er absolutt sikker på at han vil finne deg!»
Tommy trakk på skuldrene, forlot kurset, og Powell regnet med aldri å se ham igjen.
Senere fikk han høre at Tommy hadde fullført høyere skolegang. Men det kom også en trist melding om at Tommy hadde fått en livstruende sykdom. Før Powell fikk tatt kontakt, ble han oppsøkt av Tommy.
«Tommy, jeg har ofte tenkt på deg. Jeg hører at du er blitt syk.»
«Ja, svært syk.»
«Vil du snakke om det?»
«Ja visst. Hva lurer du på?»
«Hvordan er det å være 24 år og i ferd med å dø?»
«Vel, men det kunne ha vært verre»
«Hvordan da?»
«For eksempel vært 50 og ikke hatt noen verdier eller idealer, eller vært 50 og tenkt at drikking og tjene penger var de største tingene i livet. Men det er akkurat dette jeg er kommet for å snakke med deg om,» sa Tommy. «Du sa noe til meg den siste dagen på det kurset vi hadde. Jeg spurte om du trodde jeg noen gang ville finne Gud, og du svarte «Nei!» Det overrasket meg. Så sa du: «Men han vil finne deg.» Jeg har tenkt en masse på det, selv om jeg ikke akkurat var så opptatt av å søke Gud på den tiden.
Våknet opp
En dag våknet jeg opp og bestemte meg for å bruke tiden på noe nyttig. Jeg tenkte på deg, på kurset, og jeg kom på noe annet som du sa: «Det som virkelig er trist, er å gå gjennom livet uten å leve. Det ville være like trist som å gå gjennom livet uten noen gang å fortelle de nærmeste at du er glad i dem.»
Dermed begynte jeg med det som var vanskeligst: Faren min. Han leste i avisen da jeg kom bort til ham.
«Pappa?»
«Ja, hva er det?» svarte han uten å dukke fram fra avisen.
«Pappa, jeg har lyst til å snakke med deg.»
«Ja vel, snakk.»
«Altså, jeg vil si det er veldig viktig.»
Avisen sank langsomt ned omtrent ti centimeter. «Hva er det?»
«Pappa, jeg er glad i deg. Jeg ville bare at du skulle vite det.»
Avisen falt ned på gulvet. Da gjorde pappa to ting jeg aldri kunne huske han hadde gjort før. Han gråt, og han klemte meg. Det føltes så godt å komme nær til far, se tårene hans, føle omfavnelsen, høre ham si at han elsket meg også.
Det var lettere med mor og lillebroren min. Vi delte med hverandre ting vi hadde holdt hemmelig gjennom mange år.
Og så en dag snudde jeg meg rundt, og Gud var der. Tydeligvis gjør Gud ting på sin egen måte og i sin tid. Men det viktige er at han var der. Han fant meg. Du fikk rett. Han fant meg, selv etter at jeg sluttet å lete etter ham.»
«Tommy, du sier noe som er svært viktig og mye mer universelt enn du er klar over. Du sier at den sikreste måten å finne Gud på er ikke å gjøre ham til en privat greie, en problemløser eller hobby. Det viktigste er å åpne deg selv for hans kjærlighet.»
Gud vil nå oss
Er det ikke det samme budskapet vi hører i lignelsen om den bortkomne sønnen? Gutten forlot far i opprør og overmot. Men Gud glemte ham ikke, talte gjennom de gode minnene, sprang ham i møte og overveldet ham med gavene sine, før gutten hadde avsluttet den beklagelsen han hadde pugget på. Gud vil nå oss med sin kjærlighet.
Dette er det beste. Dette kan vi gi videre. Til våre nærmeste. Til alle dem som ikke har hørt, enten de bor tett på oss, eller ute i verden der Jesu navn og hva det innebærer, ennå er ukjent. Gjennom utsendte vitner, ved hjelp av massemediene og de dørene Herren selv åpner, kan vi gi det aller beste videre.
Den nest siste boken i Det nye testamente heter Judas brev. Dette lille skriftet av Herrens bror Judas innledes slik: «Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige» (Jud 3) Han hadde tenkt å skrive om frelsen, sier han, men underveis forandret han siktet med det hele. Han ville si: Dere har fått overgitt en tro. Kjemp for den! Gi den videre!
Et barn er født
En historie til slutt: Forfatteren Robert Fulghum forteller fra slutten av andre verdenskrig. Bombene haglet over Europa. Familier søkte dekning på kirkegårdene, i graver som var åpnet og klar for å ta imot nye kister. I slike graver hendte det at kvinner fødte sine babyer. Midt i skrekken og forferdelsen kunne en glad nyhet løpe gjennom nabolagene: «Et barn er født!» Det tente håp. Ifølge jødisk tradisjon kan ethvert barn vokse opp og bli Messias, om han så er født i en grav. I dag sier vi: «Du vet aldri hva dette barnet kan bli til.» I barnet ligger et håp, en fremtid.
Gi det beste videre!
OPL236
