Misjon og forvandling

Jeg har lest om en misjonsmesse i staten Virginia i USA. Der solgte de kaker og håndlagede ting for å samle inn penger til misjonen. De beste hobbykokkene presenterte sine kaker, syltetøy og kjeks. Andre kom med håndarbeider i stoff og tre. Ellen, som var gammel og giktisk, tok for seg av gamle klær og klippet opp for å quilte en kåpe av rødt, turkisblått og gult stoff.

Dessverre, ingen ville kjøpe den, for fargene var så skrikende. Så da dagen var slutt, pakket de pengene og varene som var blitt til overs, i esker og sendte dem til Afrika, der de hadde misjonærene sine. Misjonæren som åpnet pakkene, takket Gud for pengene og de nyttige tingene. Men kåpen med de forferdelige fargene var han litt usikker på, så han hengte den opp på en grein på et tre.

En stammehøvding som hadde vært krevende å ha med å gjøre, kom forbi og beundret den quiltete kappen. Han la den over skulderen sin og syntes den gjorde seg veldig godt. «Hva skal du ha for denne?» spurte han misjonæren. «En passelig tomt til å bygge kirke på,» svarte misjonæren kjapt. Dermed gikk handelen i orden. Kappen som var et problem, ble forvandlet til et verdifullt byttemiddel.

Så en vet aldri hva Gud kan gjøre med en ufiks quiltet kappe, laget av Ellen, en 86 år gammel enke med giktiske hender, når den bare er gitt til Jesus av ekte kjærlighet!

Hvorfor driver vi misjon?

Det var Jesus som ba oss om gjøre det. Han ønsket at vi skulle kunngjøre det glade budskapet om tro, håp og kjærlighet til folk av alle stammer og nasjoner. Jesus sa han ville grunnlegge et rike i evigheten, og der vil han samle fullkomne og rene mennesker av alle raser til et evig liv sammen med ham.

Ja, men alle mennesker er vel ikke fullkomne? Nei, tvert imot. Det har Gud visst helt fra begynnelsen av. Derfor har han selv ordnet med forsoning og tilgivelse. Da Jesus led og døde for vår skyld, la han grunnlaget for en fullkommen frelse. Alle de som tror og tar imot denne gaven som evangeliet er, blir erklært for hellige og rene. Gratis. Uten å ha fortjent det. Dette kan vi fortelle om. Når ordet om Jesus blir gjort kjent, skaper det forvandling, ja, helt nye mennesker.

De første disiplene eller elevene av Jesus la vekt på å gjøre det Jesus hadde befalt dem om. De reiste ut i verden og fortalte om forsoningen, tilgivelsen og helliggjørelsen vi får ved å tro på Jesus. Og budskapet om frelse ble tatt imot.

Det begynte med tolv disipler.

Da Jesus var stått opp fra de døde og vendte tilbake til himmelen, var de 120. Litt over en uke senere, på pinsedagen, var antallet vokst til 3000. På den tiden da alle de tolv apostlene var døde, hevder historikere at det fantes en halv million etterfølgere av Jesus, stort sett i det gamle Romerriket. Det var på slutten av det første århundret. Da det andre århundre var tilbakelagt, hadde tallet økt til nesten ti millioner. Ved slutten av det tredje århundret var de aller fleste hedenske templene ødelagt eller forvandlet til kristne kirker eller menighetshus. Da det niende århundret takket farvel, regner man 100 millioner kristne. I dag sier statistikkene at det er ca. en milliard kristne rundt om i verden, med mer eller mindre levende tro på Jesus.

Ikke noe av dette hadde hendt hvis ikke kristne hadde blitt tent for misjonen og støttet arbeidet med gaver og forbønn. Hele tiden må noen be om at Herren driver arbeidere ut til sin innhøstning. Det har han gjort, og det ber vi om at han fremdeles må gjøre. For det gis stor velsignelse til dem som vil følge ordren fra Jesus.

En mann som hadde amputert det ene beinet, kom til misjonæren Hudson Taylor og spurte om han kunne få gjøre tjeneste som misjonær. «Tror du at du kan gå ut som misjonær bare med ett bein?» spurte Taylor. «Ja, for det er så mange med to bein som ikke går,» svarte han som het George Scott, og som ble godtatt som misjonær.

Bibelen forteller at tjenesten for evangeliet ikke bare er enkel. Men den forteller om mange forvandlinger av mennesker.

Misjon og forviklinger

Et team av misjonærer hadde trålet omkring i det som nå heter Tyrkia. I Apostlenes gjerninger kapittel 16 kan vi lese om dette. Paulus og Silas og Timoteus var på farten. Men de opplevde mye trøbbel, ikke bare fra mennesker. Den Hellige Ånd stanset dem og ga dem ikke lov å dra dit de hadde tenkt. En natt fikk Paulus et syn. En mann med fremmed dialekt, fra det vi i dag kaller Hellas, viste seg og sa: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Lukas forteller: «Vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.»

Dermed kom de til havnebyen Filippi i Hellas. Ved en elv pleide noen kvinner å samles til friluftsmøte regelmessig for å be til jødenes Gud. En av dem het Lydia. Hun drev handel med stoffer farget av purpur. Hun hørte. Herren åpnet hjertet hennes for evangeliet om Jesus. Straks ville hun bli døpt sammen med alle sine, og misjonærene fikk bo i hjemmet hennes mens de fortsatte å forkynne.

Fortellingen fortsetter med dramatiske hendelser som endte med at Paulus og Silas ble kastet i fengsel der i Filippi. Om natten sang de lovsanger. Gud satte bass til lovsangen med et jordskjelv, og alle dører sprang opp. Fangene kunne ha flyktet, men lot være. Da spurte den skrekkslagne fangevokteren: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Misjonærene svarte rolig: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!» Han trodde, ble forvandlet, tok imot frelsen, ble døpt med alle sine, og laget i stand en stor gledefest midt på natten. Ja, slik kunne vi fortsette.

Sånn gikk det for seg med misjonen da. Hvordan går det nå? Jeg skal ikke fortelle i det vide og det brede fra misjonens arbeid, men heller la dere få høre en enkel beretning.

En historie om forvandling

Jeg fikk tilsendt en mail fra en av misjonærene våre. Det er en historie fra et av landene Misjonssambandet driver arbeid i, og det ligger i Vest-Afrika.

Det handler om ei jente som heter Mara. Hun forteller: «Jeg var 13. En liten afrikansk jente. Mammas lille jente. Jeg lekte med brødrene mine og elsket å sitte ved mammas føtter og høre historiene hun fortalte. Livet var trygt og godt.

Men over natta forandra livet mitt seg totalt.

En dag kom en fremmed på besøk til faren min. En eldre mann. Hele dagen satt de der, drakk, lo og fortalte hverandre historier til mørket senket seg over den vesle landsbyen vår. Ikke visste jeg at det var meg de snakket om, eller at jeg skulle bli hans brud denne kvelden.

Bryllupseremonien var kort og enkel. Neste dag måtte jeg ta farvel med familien min og alt det jeg kjente. Denne fremmede, mannen min, tok meg med hjem til landsbyen sin. Pappa hadde betalt ham mye penger for å ta meg med seg. Jeg var hans eiendom nå.

Jeg var utrolig ensom og lengtet hjem. Babyene kom i rask rekkefølge, og mannen min ville ikke ha noe med barna sine å gjøre. Ganske snart ble han brutal og voldelig.

De nettene han ikke var sammen med andre kvinner, kom han hjem full og slo meg. Jeg var så trett. Trett av å bli mishandlet. Trett av å være syk. Trett av å føde barn. Å, hvor jeg lengtet etter å bli fri, men det fantes ingen utvei for meg.

En dag hadde mannen min med seg hjem en kjenning fra den gamle landsbyen min. Han solgte radioer. Bare rikfolk hadde radio, og jeg ble helt satt ut når jeg forsto at han ville gi meg en i gave. Gjesten fortalte at de snakket om en mann som heter Jesus hjemme i landsbyen, og viste meg hvordan jeg kunne få høre om ham på den nye radioen min.

Hver uke satt jeg tett inntil radioen og hørte på programmet «Håpets kvinner». Det stemmene i radioen sa, gikk rett til hjertet mitt. I landsbyen min får vi høre at kvinner ikke er verdt noen ting. Men i radioen snakket de til meg! De sa at jeg var verdifull og dyrebar. Jeg lærte om hvordan jeg skulle ta vare på barna mine. Historiene om Jesus tok bort smertene mine og ga meg håp.

Livet mitt ble ikke forandret. Men jeg kjente at frykten og sorgen som hadde tynget meg så mye, bare forsvant. Jeg sang for barna mine og lærte dem historier fra Bibelen. Mannen min fortsatte å slå meg, men i stedet for å hyle og gråte, smilte jeg.

En dag så jeg en skygge i døra. Det var mannen min. Han sto der bare og så på meg. Han ropte ikke. Han slo meg ikke. Etter en stund sa han stille: «Mara, jeg er så lei meg.»

Han hadde sittet utenfor vinduet mens jeg hørte på radio. Han hadde fått lære om en Gud som tilgir, og nå ba han meg om tilgivelse. Han så at Gud hadde forandret meg, og visste at Gud også kunne forandre ham. Gud svarte på bønnene mine.» Det gjorde inntrykk på meg å lese dette brevet.

Bønn skaper forvandling

Jeg leste om en kvinne i Amerika som hadde kjøpt en plakett med et motto. Det var så fint, tenkte hun, at hun ville henge plaketten opp på kjøkkenet. Der sto det: «Bønn skaper forvandling». Hun hang den rett over oppvaskkummen og tenkte at det fine mottoet kunne inspirere til bønn. Mannen hennes kom hjem og sa: «Jeg syns du skal ta ned den plakaten der.» «Hvorfor? Tror du ikke på bønn?» spurte hun. «Jo,» svarte han, «men jeg tror ikke på forvandling».

Men det er derfor vi driver misjon. Evangeliet kan skape forvandling. Misjonen arbeider for forvandling. De som lever i åndelig mørke, må få se det store lyset fra Jesus. De som lever i fattigdom, må få hjelp til å klare seg bedre. De som lever i uvitenhet, må bli opplyst. De som er syke, må få hjelp. De som er knuget av alle slags menneskelagete bud, må frigjøres. De som lever i synd, må få høre om forsoningen. De som hater, må lære om tilgivelsen. Alt dette skjer når mennesker lærer Jesus å kjenne.

Forvandling. De blir annerledes

De blir forvandlet ved at deres sinn fornyes, så de kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne, sier Bibelen. (Rom 12,2) Det skjer noe radikalt der Jesus får slippe til. De som tror på ham, får en merkelig enhet med ham.

Paulus skriver: «Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» (2. Kor 5,17)

OPL247